Times Café, Cannaregio, Venezia 🙂

Times Café heter den navnløse sjappa i Rio Terá San Leonardo i Cannaregio i Venezia.

Den er en enkelt utstyrt bar med servering av børst som kjernevirksomhet, og servering av lettere spise som supplement dertil; fabrikkpizza, toast, smørbrød, omeletter, kaker og smørdeigsbakst. Fortausinventaret er av plast og aluminium. Askebeger finnes.

Noe bestandighet må det være i verden. Så fra menyen setter jeg greit en hjemlig gjenkjennelig frokost sammen til en brunsj. Som et eneste fast punkt i dagen. Sånn må det være på tur. Dagen må ta til.

Ikke mange andre blant turistene enn en og annen avdanket raring med spesielle interesser for også usminket sannhet, setter seg til her. Og det selv om stortråkket til Markusplassen passerer rett forbi. Man kan sette seg til her og beskue den uendelige åsgårdsrei.

Her er tilholdssted for slitne slitere av de lavere klasser i turistmagneten; de som lapper gatene, bringer varene og bærer søpla ut etter de 20 til 25 millioner turister i året som besøker byen. Og de som lever sitt otium etter denslags i relativ armod, revmatisme, metabolske forstyrrelser, arteriesklerose, obstruktive luftveisplager og andre skår i liv levd lavt på statusstigen.

Godhjertet skryt og skravl under stor gestikulering utfoldes, som for å holde ære og selvaktelse sammen enda litt til.

Det smaker fennikel av skinka og olivenolje av omeletten; og alt er som det skal. Med juice og kaffe til. Og en kopp kaffe til igjen.

Billig blir det ikke. Venezia er Venezia. Byen lever av å puge penger av sine besøkende. Prisen blir vel som for kaffe, Farris og bløtkake en vanlig formiddag på Grand Café, Oslo.

Så det får få gå. Det blir så allikevel intet behov for noen lomme på likskjorta mi.