Publisert første gang 23.04.2010

Svenska flaggan vaiet i Ljungdalen; scooteruthyrning; ICA-butik, stängd på søndagar. Solskinn og vakkert å se og sur kaldtrekk fra nord.

Hysefisket hadde nok vært noe aktivt og godt. Det satt skistølhet og et par små konjakker ekstra i kroppen under morravisitten attom nova. Det var råkk og fokk og is ute. Her vandrer mennesket tåpent rundt på jorden som en samling av de molekyler som er for hånden ved tilblivelsen og underveis, og tror det har frie valg. Høh! Nok kan mennesket velge, men det det har å velge med er dets gitte forutsetninger. Hvor fritt blir da valget? Ingenlunde. Menneskets verd ligger i dets væren, ikke i hva det velger for seg og sine. Vi skal helligholde menneskeverdet. Vi skal akte på vår væren. Noe større har vi ikke. Og ikke noe mindre heller; og det er lite nok,- ure lite. Vi er ikke viktige. Godt.

Fjellet. Turen var ikke over. Helags lå i nordavinden, og Sylarnas fjällstation ligger to mils marsj lenger nord. Etter frokost strakk vi oss i køyene litt til og samlet turforventningens glede sammen til krefter i kropp og sjel. Men vi hadde uro over været og vinden, og ville vel i vei for en eller annen gang å nå fram. Det så sant å si ikke særlig lovende ut.

Vi måtte gjøre opp for oss også. Og der: Å, nei. Sylstationen…? Øh.- Tur dit kan vi nog inte rekommadera i denna vinden.-

Neivel? Neivel.-

Medvinds for Helags denne dagen lå Ljungdalen, og buss- og togtur halve Jämtland rundt hjem. Vinden hamret og slo fra nordvest. Og jo da. To mil til Sylarna i denne motbøren ville være på grensen av vettet. Det ville kunne bli en Armfeldt-dåd. Dette var et kukvær. Vi fikk gi oss for det. Faen og.

I høyden over viddene mot Ljungdalen gikk det dog så det kvein i medvindskulingen. Vi ville nok ha slitt oss litt ut om vi hadde hatt han i mot, ja. Annen råd enn utforbakker i medvind fantes vel ikke i disse gitte forutsetninger. Sånn vart no det.

Etter en time var vi nede mellom bjørkorna og ute av høyfjellsværet. Han løyet her. Vi gikk over et vann og fant en snøscooterled. Vi fant en stuga der, og slo oss til med mat og drikke i ly for trekken i le inntil denne. Den siste pemmikan kom opp og fram. Vi åt og drakk og pratet kar.

Videre nedover ble det etter hvert førefall. Det som var å ty til var scootersporet; oppkjørt til vaskebrett og tilfrosset med skare. Det var ingen fryd. Vi ytret oss i ord over scootersvineriet, og møtte også pøbelen; de legger os av totaktseksos igjen etter seg på sin vei mot metabolske syndromer. Så tok jeg skiene av og holdt meg videre ned i Ljungdalen til veien. Vinteren fikk være over her.

Svenska flaggan vaiet i Ljungdalen; scooteruthyrning; ICA-butik, stängd på søndagar. Solskinn og vakkert å se og sur kaldtrekk fra nord. Vi ventet på buss i restaurant Fjällsippan og ble traktert med pizza og stärkøl av en noe beskjeden liten fru. Hun klarte seg bare godt. Utom husan beita det noen rådyr.

Ljungdalen ligger i Storsjø sokn i Bergs kommun i Jämtlands län. Videre derfra var det ti mil med buss langs Ljugnan til Åsarna. Der bussbytte og ti nye mil til Östersund. Bergs kommun er svenska glesbygden. Her bor 7 av 10 på bygda, og det er ganske langt i mellom dem. Høgsta punktet er Helagsfjället, 1796 meter over havet; bortetter er det berg og skog og sjøar. Tiur, rein og rev var å se fra Länstrafikens buss. Fred rådde. Guttetur er guttetur om det så er tur med bussen. Vi blundet, sjekket status for tippeligarunden, kontemplerte stille og filosoferte høyt. Jeg holder fast ved mitt: menneskets tid spilles ut i en skinnvirkelighet av frie valg; det er oss selv og det som er blitt oss tilmålt av evner og egenskaper vi velger med, og det kan vi ikke velge. Mennesket har ikke fri vilje. Det har seg selv. Det er; og det er nok,- men byr ikke på eksistensiell moralsk aksept for å være seg selv nok. Det er et strev, det forblir et strev,- til absolutt ingen nytte i det hele tatt.

Jaja. Så kom nå omsider bussen til Åsarna. Vi kjøper Aftonbladet og Expressen. Der drev nå verden på med sitt. Jonas hadde vært på livet uten Madde og nå sto ikke Sverige til svenska flaggans dag. Kungliga romantiken brast i brallorna til brudgommen. Kungen var inte blid, fikk vi vite. Sånn var no det. Men på Island talte jorden med en røst fra evigheten. Det var saker. Og det var saker. I de evige krefters anliggende blir selv kungen bare en fis i det store intet. Han er ikke viktig, han heller. Godt. Men en viktigper kanskje; jeg kjenner ham ikke. Godt det også. Så kan vi stå der å putle med våre skinnvalg innunder jøkulen over vulkanen. Latterlige. Når det hølet snakker, snakker evigheten. Der blir vi småkarer. Godt igjen. Det er det vi er.

Klokka åtte om kvelden kom vi med bussen til Östersund. Vi fant losji i Pensjonat Björnen, styrt med av Hotell Älgen rett over gata; rimelig, rent, vennlig, non-design style, frukost; adresse Storgatan 61,- anbefales. Vi fant oss et vannhull til å ete og å drikke oss store og sterke på stora stärka i. Så gjorde vi det. Så gikk vi slitne og små hjem til Björnen, sov til frukost, åt av denne, tok morratoget til Enafors, og hentet bilen med drosje på Storulvån. Så kjørte vi hjem.

Turen står i minneboka over alt det enestående i livet. Ja.