Ved en inkurie ble Sancta Cecilia kirkemusikkens beskytter. Og hun liker det nok ikke.

Jeg tenker å gå langt tilbake i tid nå, kanskje helt til Marcus Aurelius’ keisertid; men muligens bare til år 230 etter vår tidsregning. Og til den evige stad. Roma. 22. november i det for omstendighetene aktuelle år tidlig i den tid vi kaller vår, utspiller det seg et drama i byen.

Eller rettere sagt, dramaet skjedde tre dager tidligere, da en bøddel skulle mislykkes i sitt forehavende med å få hodet av en vakker ung kvinne.

Han var tillatt tre hugg etter loven, men fomlet så mye at hodet fortsatt satt på, da disse var gitt. Bøddelen kastet i sin fortvilelse øksen og flyktet. Opprinnelig var det bestemt at den unge kvinnen skulle lide kvelningsdøden på sitt eget badeværelse. Men (som vanlig) hadde fyringsanlegget sviktet da de trengte det som mest.

Cecilia, som kvinnen het, ble liggende de neste tre dager i bønn i påvente av døden. Hun rakk å fordele sitt jordiske gods mellom paven og de fattige (hun var en rik kvinne), samt omvende to jomfruer til kristendommen. Før hun etter sigende avled den 22. november. Denne Cecilia, som alt som barn skal ha sverget å forbli jomfru, og som greide overbevise sin ektemann, Valerian, om at en engel sto ved sengen deres og passet på dette, ble raskt erklært både helgen og martyr, til tross for sin mislykkede henrettelse.

Som alle slike ble også hun utstyrt med det som innen kunsthistorien kalles ikonografiske helgenattributter. Oftest velges drapsvåpenet, som en øks eller et sverd, eller noe som fremhever helgenens renhet, som en lilje eller rose. Det kan også være dåder de utførte, som å bygge en katedral, redde snakkende hoder i vannet, eller nedkjempe drager. I Cecilias tilfelle kunne en gjerne fristes til å tenke at det kunne vært drapsvåpenet hun ble avbildet med om en ikke kjenner hennes historie, siden det er ytterst sjelden noen vel kan overleve et møte med et orgel. Men dette skyldes altså bare en inkurie i hennes helgenakt. Som nevnt ovenfor ble hun jo både forsøkt kvalt med damp, og halshugget med sverd.

Denne inkurien må ha skjedd på et tidlig tidspunkt. For Cecilia har til alle tider, motvillig antar jeg, fått forbli kirkemusikkens beskytter, siden hun til stadighet har fått dette orgelet dyttet på seg. Noen kunstnere har dog forsøkt å mildne dette, med tidvis å tildele henne en fiolin i stedet, men det ser slett ikke ser ut til å lette den mutte sinnsstemningen en kan observere hos henne i maleriene. 

Cecilia skal ha fått gravsted i en av Romas katakomber da hun døde. Sogar skal det ha vært paven selv, Urban I, som la henne i sypresskisten, i samme stilling som hun døde, liggende på høyre side, og plassert henne ved byens biskoper i Callixtus-katakomben. Trodde de iallefall, inntil den hellige pave Paschalis I, femhundre år senere i en drøm, fikk beskjed om at dette nok var feil katakombe. Han  fant igjen henne i Praetextatus-katakomben, og  fikk henne derfra flyttet til hjemmebydelen Trastevere, og hennes egen Sta Cecilia i Trastevere-kirke; bygget over huset hennes, der badet med det sviktende fyringsanlegg ennå kan beskues i krypten.

Der lå hun 1000 år i glemsel før kardinal Sfondrato lot kirken ombygge, og på nytt gjenfant hennes sarkofag. Som alle kardinaler var også han nysgjerrig og åpnet den, og som alle helgener skal også hennes lik ha vært rosenrødt og duggfriskt, men gikk i raskt oppløsning da det kom i kontakt med luft. Det gripende synet av hennes plettfrie og rosenduftende legeme hadde likevel rukket å feste seg på netthinnen til en skulptør, Maderno, som foreviget henne i en, fra katolsk side erklært, enestående marmorstatue i full størrelse, som nå finnes under alteret i kirken.

Tilbake til denne feilaktige beskytterrollen for kirkemusikk som hun er blitt tildelt. Det eneste som står skrevet om Cecilia og musikk, er at hun skal ha sunget i sitt hjerte bare til Gud, den dagen hun giftet seg. En slik sang oppfatter jeg å være på linje med John Cages verk 4:33 (for øvrig et utmerket stykke flere komponister burde lytte til), men det kan synes som de færreste har skjønt hva denne passus innebærer.

Når en slik feil først har oppstått har den en tendens til å utvikle seg. Ikke nok med at hun måtte opptre som vernehelgen for musikkakademiet i Roma fra 1584, hun måtte også avgi sitt navn til komponisten Giovanni Palestrinas brorskap(!) St. Ceciliaforeningen, opprettet til pleie av åndelig musikk. Denne typen musikk baserte seg på vokal polyfoni, altså flerstemmig kor, uten orgel, noe som tilsier at det her opptrer en inkurie i inkurien. Det er mer i riktig retning, men fortsatt med mye lyd. Denne gikk heldigvis over i historien samtidig med renessansens slutt. Og Cecilia fikk litt fred.

Ikke lenge riktignok; flere store komponister, som Händel, gikk i fellen, og komponerte hørbar musikk til Cecilias ære. Ode til 22.november kom ut i 1739. Og Haydn likedan, med sin aller lengste messe Missa Cellensis in honorem Beatissimae Virginis Mariae noen år senere.

Men det er ikke slutt med det. På begynnelsen av 1800-tallet dukket det opp en kirkemusikalsk reformbevegelse i Tyskland, med den intensjon å gjenopplive Palestrinas vokalpolyfoni, på tysk! Dette til alt overmål i en by som er mest kjent for sin falske kidnapping av den franske skytshelgen St. Denis’ ben, Regensburg. Men det er en helt egen historie, tilhørende 9. oktober. Tilhengere av denne den siden kalte cecilianismen, omtalte sine forehavender som Altklassische Vokalpolyphonie. Og da skjønner en jo umiddelbart at dette ikke handler om stillhet. Det hele har siden utviklet seg til en hel organisasjon, Ständige Konferenz der Allgemeinen Cäcilienverbände der Länder deutscher Sprache, og med pavelige rettigheter utstedt av Pius IX.  

Hva er det så med Cecilia og disse pavene? Ikke nok med at de lar inkurien utvikle seg, riktignok etter hvert uten orgel, men med enda mer lyd. De lar henne heller aldri få fred. Deler av hennes hellige legeme er delt ut til flere franske kirker; et armben og deler av kinnet. Og andre, opp til flere, hevder attpåtil å ha hennes hode i sine gjemmer.

I 1969 hevet det seg røster for hennes fjernelse fra helgenkalenderen. Pavekirken har tidvis slike revisjoner for å redusere antallet helgener (for å få plass til nye). Disse røster mente Cecilia var en sagnfigur, ikke et ekte menneske. Og at hennes helgenakt var en ren konstruksjon. Det kan sikkert være sant. Men da skal, sies det, pave Paul VI ha grepet inn og brukt av sin ufeilbarlighet til å sikre hennes fortsatte plass i den omtalte kalenderen.

Så der ligger hun, fastlåst til 22. november, og kirkemusikken i all evighet.