Sporet av den tapte tid kommer ut av dimman av røyk, damp og kølstøv etter stortysker type 63, på veg opp foran tungt tog; i Grønbogen tunnel kan hende.

Oldemor har jeg intet indre bilde av, eller noen forestilling om. Hun har gått helt tapt i dimman for meg. Jeg har selv tatt rede på at hun hadde mange søsken, og har forstått at bare få av dem vokste opp, og at de som gjorde det, enten strauk til Amerika, eller ikke fikk noen etter seg.

Faren til oldemor het Kristen. Faren hans het Torger, og faren hans igjen het Christen. Og slik var det vel det hadde vært videre bakover i generasjonene. En og annen tidlig Torger og Kristen i rekken lar seg identifisere i kirkebøker for Ringebu. Nå på oldemors tid fantes det verken Torger eller Kristen å legge odelen for Lagerud på. Rekken var brutt.

I følge Tjenesteskrifter utgitt av Norges Statsbaner, Trykk nr. 221 Tjenestemenn ved ststsbanene pr. 1. november 1948., ble min far ansatt i stilling som lokomotivfyrbøter med tjenestested Lillehammer fra 20/12 44. Den boken farer med sannhet. Dette er sektens bibel.

Det synes som om farfar tidlig var påtenkt som odelsbonde på Lagerud. I folketellingen for 1910 står han oppført som beboer på morsgården med status som pleiesønn. Da var han ikke eldre enn ti år. Så en eller annens plan, med større mål og mening, synes å ha ligget under. Siden tok vel mangt og meget èn annen vending, og en til; både i de fjerne og i de nære ting.

Men hvorom allting er. Det var ikke andre aktuelle etterkommere til å ta over bruket etter Torger og Kristen iturogorden, enn etterkommerne etter oldemor Kristine. Og da det kom til det stykket var det min far, som ved denne maternelle arvegang, satt med sin fars odel på eiendommen; Lagerud, gårdsnummer 64, bruksnummer 1, Øyer i Gudbrandsdal.

Den forrige bruker, fars gammelonkel Johannes Lagerud, var død 16. november 1944.

Dette er Genesis,- den halvt mytiske skapelsesberetning. I denne videre figurerer likt og ulikt av fortellinger om opplevd og innbilt. Her figurerer Marcello Haugen, tidligere lokomotivfyrbøter,- så sin samtids mest kjente synske og sannsiger. Her figurerer originaler og ordinære i kollegiet av lokomotivtjenestemenn på Lillehammer, med fruer og familier. Herfra bringer erindringen historier fortalt om russiske krigsfsanger på Lagerud, om hard fyring i streng kulde gjennom måneder da gården lå i baksidas vinterskygge, om og sykkelturer i lang vinterfrakk de to mil til Lillehammer for å tjenestegjøre på loket.

Ettertanken bringer også anelser av ensomhet og usikkerhet i en faderløs ung mann oppvokst i formende år hos sin mormor; og nå langt hjemmefra og uten trygg visshet på framtida, med en litt fremmed odelsbør lagt på sine skuldre.

Hva det kunne bli til med ham og henne han hadde gått seg på fra Oslo, i løpet av fyrbøterkurset på jernbaneskolen samme høst, kunne nok ikke vites helt sikkert, det heller.

Om freden som kom og feiringen av den, tier erindringen om min far. Mens minnet om min mor forteller sterkt og klart om jubel i maidag etter maidag, og nettene mèd; den våren da tiden i livet tok til igjen.

Den våren da tiden vår tok til,- selveste Historien,- var våren som kom to år senere.

Da gifter min mor og far seg i Øyer kirke, og selveste storbryllupet står på Lagerud. Om dèt taler manns minne om solskinn og varmt vær, og om at alle var der, og om at alle ting som siden skjedde, egentlig tok til der. Brudekjolen var sydd av silke fra en fallskjerm. Den finnes ennå bevart; innerst inne på et loft.

Bruden kom til gards fra byen, og satte seg til i hovedbølet for å være gardkjerring. Hun var ikke redd for å arbeide. Driften av Lagerud forpaktet min far bort. Han selv var avsted og fyrte lokomotiver i togene; oppover dalen og nedover på Hedmarken. Og altså med stasjoneringssted Lillehammer,

Stortyskerne, damplok type 63, var krigsbytte. Det var vel ikke bare dem det gikk i fyring av. De nevnes her for sitt sterke nærvær i de purunge år av mitt liv; med ild og røyk og damp og sot et annet sted i landet langs jernbanesporet. De var svarte og svære og fæle og farlige for folk da. Siden ble de snillere.

I Tyskland het de BR 52 Kriegslok. Det var den damplokomotivtype det ble bygget flest lok av i verden i hele jernbanehistorien. 6 700 produserte eksemplarer trafikkerte her og der, der tyskerne for fram,- og satte dem igjen etter seg da de måtte dra. Det ble 74 stykker av dem igjen i drift i Norge. De var i bruk på Dovrebanen fra 1943 til 1965. Mange jeg har kjent i min tid, har nok både fyrt dem og ført dem.

Slik ble tiden bygget. Den stiger i minnet frem fra en dimma av damp, av etterlatenskaper etter en krig; krigen som formet skjebner og la de livsløp som siden fødte oss.