Sporet av den tapte tid er et jernbanespor med tresviller og grusballast; der togene trekkes av kullfyrte damplokomotiver.

Oldefar Lars ved sporet i Dalheim døde i 1930. I oppføringen av dødsfallet i kirkeboka for Åsen står dødsårsaken Hjerneblødning angitt. Han ble 64 år. Det fulgte to generasjoner jernbanefolk etter ham.

Min farfar var hans nest eldste. Han døde noen måneder før oldefar. Han ble 29 år. I kirkeboka for Lademoen oppgis Peritonitis som dødsårsak. Støttet til beretningene om dette dødsfallet i den muntlige tradisjon, forstås dette å ha dreid seg om en bukhinnebetennelse som kom som komplikasjon til sprukken blindtarm. Hvilket vel var et ikke helt ukjent klinisk forløp ad mortem i de dager. Pålitelig klinisk informasjon om detaljene er formodentlig ikke lenger tilgjengelig.

Farfar var da lokomotivfyrbøter. Hans eldre bror var også lokomotivfyrbøter og senere lokomotivfører. Av tre yngre brødre ble én banevokter på jernbanen, og en annen stasjonsbetjent. Slik fulgte slekt slekters gang oppigjennom tiårene i 100 år.

Min far ble altså også lokomotivfyrbøter og etter hvert fører. Han hadde en bror og to fettere på jernbanen,- og fant min mor som hadde en far som var skiftekonduktør, og en søster som jobbet med kontoroppgaver i jernbanens administrasjon, og som selv naturligvis også gjorde det.

Min mor var i min barndom ganske klar i sine forventninger til meg om at jeg burde bli jernbanemann. Min far nok ikke like sterkt. Han hadde nok for seg selv hatt andre drømmer. Som det ikke ble noe av. Tyskerne kom midt i den blomstrende ungdom, og stakk kjepper i hjulene for skolegang og planer for en karriere bygd på utdanning. Så da fikk vel heller onklene også ham inn på jernbanen da,- som det visstnok het om et slik forløp i de dager. Da var man visstnok berget. Og så gikk han seg til følge av disse omstendigheter også på min mor. Slik ble det dem. Og senere altså også oss og meg og alle våre.

Men med etterkrigsgenerasjonen gikk jernbanearven etter oldefar Lars av sporet. For våre liv ble landet bygget; slik at vi kunne gå på skoler og kanskje universitet, og forfølge våre evner og ambisjoner dit de kunne ta oss. Riktignok vasket vi vel noen personvogner og tømte noen stykkgodsvogner på jernbanen sommerstid, noen av oss i tredje ledd etter oldefar. Men jernbanen ble aldri yrkesvalg eller fast levevei for noen av oss. Det hadde vi ikke vett til,- er vel hva min mor nok ville ment om det.

Som barn visste vi jo av noen som ikke jobbet på jernbanen,- vi gjorde jo det. I den indre krets rundt heimen heime, var disse kjenningers gjøren og laden anerkjent som nødvendig støtte for den egentlige hensikt med væren og virke. Som jo var å få togene til å gå; og, vel,- aller helst å fyre og å kjøre lokomotivene. Det var det som var edel ferd, for arbeidets adelsmenn.

Lokomotivpersonalet i Trondheim hadde naturligvis fagforening. Der var alle med. Faderen og kameratene fra fyrbøterkurset på jernbaneskolen i 1944 var aktive i styre og stell da de hadde kommet seg på livets kompetansehøyde. Jernbanefolket hadde sitt eget hus i byen, Jernbanefolkets hus; et opprinnelig storslagent bypalè, reist av rikmenn i byen,- og overtatt av jernbanens fagforeninger,- og interessekontoret, der ellers penger ble lånt og sparebøsser tømt.

Lokomotivpersonalets fruer hadde sin egen dameforening. Dette var en helt seriøs organisasjon,- med valgt styre, årsmøte og medlemsmøter. En kjerneoppgave var å smøre snitter og koke kaffe og å stå for, ved Lokomotivpersonalets forenings, altså herrenes, ulike forehavender. Som også omfattet juletrefest. I Jernbanefolkets hus. Dette var sektens tempel.

I denne kulturkrets ble erindringen dannet. Det var i sannhet en annen tid. En tapt og nå for godt forgangen tid. For ikke så lenge siden.