Et skip vil ta meg hjem til helg
fra livets hav,
i uvær fra Vårherres belg,
og kov og kav.
I den lengste natt av netter
strever jeg og skipet etter
å nå frem
- til tidens hjem.

Vi seiler våre korte mil
i denne fart,
i urein sjø av tro og tvil
med dårlig kart.
Nattseilas i regn og skodde
runder snart den neste odde.
Stå han av!
- er livets krav.

Alt som er tar tidens kvern.
Nordstjernen er skipets navn,
- staselig i teak og jern.
Skip og skipper finner havn.

Den kurs som går fra jord til jord,
er alt vårt verd.
Som stukket på bestikkets bord,-
slik ble vår ferd.
Når skip og skipper får oss hjem,
vil Nordstjernen gå stødig frem
mot sitt forlis,
- i rust og flis.

Det skjønn som rår for hver en bit
har nå av lune seilt meg hit;
til her i tid og rom på ferden.
Reisende med denne verden:
Bli ombord!
Hold fred på jord!

Skip og skipper vil oss vel.
Nordstjernen tar ikke kveld
- i denne fjord.
Hun venter med den siste tur på egen kjøl,
dit verdensrommets motordur er tause brøl.
Siste solar gis før døden.
Slagg og sot blir hele grøden,
- rust,- og støv
av vissent løv.

Fattig er min egen strid.
Nordstjernen får ta meg frem.
Evig varer ingen tid.
Skip og skipper reiser. Hjem.