En har nå slikt å gjøre og slikt å føre. Det får få stå i dag. Grå og tung henger en blyhimmel ned over hodet; innendørs som ute. Den tynger skuldrene og klemmer brystkassen og kvalmer; og gjør alle gjøremål meningsløse og alle gjerninger fåfengte.

I dag må det bare få være sånn. Det vil gå over en gang. For meg og mine.

En hærskare unge mennesker er myrdet. Landet er sprengt. Noe må sies der ingen ord er. Ubegripelighetene må begripes. Jeg vet ikke hvordan det skal kunne gå til.

Det framtrer et bilde av en åpenbart alvorlig personlighetsforstyrret og politisk villfaren vestkanttaper som skaper av den umulige dagen. På egenhånd eller sammen med åndsfrender.

Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Vi har vel kanskje alle vårt. Slik alle de andre har sitt. På hans skriverier på Internett å dømme, mener den pågrepne mye rart og brunlurvete.

Kaldblodig avretting av titall på titall av unge krever dog mer brensel enn det. Det krever at ingen empati rår. Det er et kjent individuelt sykdomstrekk, og sånn er det med en og annen; til å begripe i teorien og knapt nok til å behandle.

Det et det ideologiserte hatet som rettferdiggjør alt for bæreren, som er sykdommen vi ikke bør ville vite av; hva enten ideologien er personlig eller kollektiv.   

Katastrofen er her. En grufullt vond ulykke har skjedd.