Den siste ukes hendelser på den andre siden av havet, har fått meg til å lure på om vi ikke burde børste støv av en stri strid som sto her hjemme på 50-tallet. På dagens dato, i 1953 ble det holdt en radiopreken fra Staffeldts gate i Oslo. Den skulle sende landet inn i en fire år lang offentlig debatt om helvetet. Av alle ting.

Mannen som holdt prekenen het Ole Hallesby. Østfolding, fra Aremark, og professor ved Menighetsfakultetet. Lavkirkelig, opptatt av fundament mer enn formen. En fundamentalist kan han nok kalles. En mann som i 1934 så tegn i tiden som pekte mot skjebnetimen. Som med avsky og skrekk så arbeidernes hat mot kristendommen og deres forakt for lov og rett, statsforvaltning og fedreland, føre landet i retning dommedag. Den sosiale uro, våre mange villfarelser, betraktet han som et tegn i tiden. Ja, det kunne være slik at dommedag var nær. Gud var åpenbart vred.

Så kom krigen. Hallesby var en av dem som satt fengslet på Grini for motstand mot okkupasjonsmakten. Det hjalp ikke på svartsynet.

Men han lot det gå åtte år til, for å se det an kanskje, før han holdt denne prekenen som innledet det som siden har fått navnet helvetesdebatten. Denne hete striden skulle rase i fire år, og den var lunken også lenge etter disse. Dr. theol. Ragnar Skottene, min hovedinformant om dette drama, har valgt å kalle det et landsomfattende traume. Og et vedvarende et i tillegg.

Så. Hva var det så som ble sagt denne januardagen, som skulle bringe helvetet opp på overflaten?

I bunn og grunn handlet det om to setninger av den vel timeslange prekenen:

- hvordan kan du som er uomvendt, hvordan kan du legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet enten du vågner i din seng eller i helvede?

og:

- du vet at hvis du stupte død ned på gulvet nu, så stupte du rett i helvede!

Det ble bråk. Aftenposten kaller det et kraftig stormvær i sin omtale av debattens syttiårsminne for et par år siden. Samtidens aviser, som Arbeiderbladet, siterte forfatter Helge Krog som kalte ham et uhyre av den blodtørstige arten. Dagbladet omtalte en svovelpredikant av verste sort. Flere aviser hang seg på, og uttalelsene var mange og lange. Det som skulle sette fyr på det hele var den overraskende kritikken mot talen som kom fra Hallesbys gode venn biskopen i Hamar, Kristian Schjelderup. Schjelderup, som tilhørte den liberale siden innen teologien, uttalte at han personlig tok sterk avstand fra uttalelsene:

Å true med helvete for å skremme mennesker inn i kristendommen anser jeg ikke bare uriktig, men direkte skadelig. For meg hører læren om evig helvetesstraff ikke hjemme i kjærlighetens religion, skriver han.

Hallesbys svar lot ikke vente på seg, og det var bitende. Og med ett var det ikke lenger svovelpredikanten som fikk overskrifter. Det at Hamarbiskopen avviste helvetets mulighet var alvorlig, og i strid med kirkens lære. Mente mange, og ikke bare Hallesby. En etter en uttalte de seg, professorer, biskoper og menige prester. Mange avviste Hallesbys ordvalg, men var enige i innhold, andre stilte seg mer på Hamarbiskopens side, om nå kritisk sympati er for støtte å regne. Kunne mannen fortsette som biskop?

De mange skarpe anklagene som rammet biskop Schelderups avvisning av helvete, gjorde etterhvert temaet til et anliggende for regjeringen. Kirkedepartementet ble bedt vurdere om han hadde opptrådt i strid med kirkens bekjennelse, og de sørget for en grundig høring. Alle biskopene uttalte seg. Det samme gjorde de teologiske fakultetene. Dr. theol. Skottene lister dem opp, og redegjør for hver enkelts syn på utgangen av dette livet, og hvordan de hadde kommet frem til det, uten at jeg fikk noen åpenbar klarhet i hvor mange som var for eller imot. Eller hvem som vant. Det jeg kan skille ut av alt, er at striden sto om tre mulige utganger av livet, hver beskrevet med sitt fremmedord. Anihilasjon, apokatastasis, eller om fortapelsen var av antroposentrisk karakter. Alt handlet det om lengden på pinslene, og hvordan evig skulle forstås. Altså hvor lenge en trengte å være i helvete, for å si det enkelt.

Hamarbiskopen gikk for den milde apokatastasis, Hallesby for den brutale antroposentriske. Selv foretrekker jeg anihilasjon.

Hvorom nå alt var, konkluderte i alle fall Arbeiderpartiets statsråd med at biskopen ikke hadde satt seg ut over kirkens lære. Noen kritiske røster fant det upassende at politikere bestemte hvordan Bibelen skulle forstås, men striden kjølnet likevel noe med årene, uten å dø helt. Stillere ble det selvsagt da Hallesby døde i 1961. Senere er det kommet små drypp, og ikke bare fra kirkelig hold. Filosof Arne Næss erklærte at helvetet er avskaffet i et intervju i forbindelse med sin 90-årsdag. Det kan selvsagt en filosof gjøre uten at noen finner det merkelig. Men da biskop Jørgensen i Hålogalands søndre del, ga sin støtte til Schjelderups alle-vil-bli-frelst-linje etter sin avgang så sent som i 2016, vakte det oppsikt innen kirken. Kan helvetet virkelig avvises?

Spørsmålet står seg, men kan synes å være aktuelt for det dennesidige også. Villfarelser, uro og forakt for lov og rett, kan stemme godt på det som skjer på den andre siden av havet. Hallesby ville nok nikket gjenkjennende, og megetsigende sagt hva var det jeg sa.

Om det nå ikke er helt dommedag ennå, har de neste fire år potensial i seg til å bli oppfattet som en evighet.

Men om en nå i disse urolige tider skal skjele litt til muslimsk tradisjon, så er håpet det siste som farer.