Til dere som lurer på hvorfor Trump er så sint på den kvinnelige biskopen i Washington og hvorfor det som har skjedd og fortsatt skjer er så utrolig oppløftende og viktig. Her er et forsøk på en kort forklaring, sikkert litt preget av at den er skrevet av en engasjert demokratisk samfunnsborger med doktorgrad i forholdet mellom religion og nasjonalisme.

Opprinnelig publisert på forfatterens Facebook-profil 24.01.2024. Sitert uredigert med forfatterens tillatelse.

Som etter Trumps innsettelse og tilliggende herligheter av taler og uttalelser er redd. Og som tenker at det er på tide å våkne opp og se hva som skjer og hvem Donald Trump er. Legg til side begrepet høyrepopulist og bildet av Trump som en tulling. Han er nå noe mye farligere, nemlig en høyrenasjonalist med en autoritær leder i magen, som nå vokser svært fort.

Som Putin har han valgt seg ut regnbueflagget som sitt hatsymbol og forbudt det på amerikanske ambassader, som et første trinn. Det er tydelig forvarsel, om at det vi nå kan forvente oss er putinisme på amerikansk og at Trump i praksis snur ryggen til den liberaldemokratiske verden, som vi trodde var Vesten. En kjerne i putinismen (les Aage Borchgrevinks bok) er en underforstått kontrakt mellom herskeren og folket. Den er enkel: jeg gir dere velstand og fremskritt, mot at dere gir meg full lydighet tilbake.

Akkurat der er Trump nå, i en prosess med å teste ut hvor langt han her kan gå. Beruset av gårsdagen, som knapt inneholdt motstand mot det som var en rekke utvetydige signaler om ekspansjonistisk nasjonalisme utad og lydiggjøring og kamp mot indre fiender innad, satt han der på tirsdag, i selveste Washington Cathedral.

Det hører med til historien at Trump i hjertet er en næringslivsleder som ser transaksjonsmuligheter i alle sammenhenger og gjennom transaksjoner knytter han grupper til seg. Når det gjelder det vi gjerne kaller det kristne Amerika er transaksjonen denne: full støtte og lydighet mot at dere får det som dere vil på abortsaken og i alt som har med LHBTQ å gjøre, oppsummert i motstanden mot regnbueflagget.

Det er skremmende få motstemmer mot denne transaksjonen og Trump vet hvor viktig støtten fra kristne ledere er, i et samfunn hvor tro og religion er mye, mye viktigere enn her i Norge. I denne situasjonen taler biskop Budde rett til Trump – og ned til ham, som hater å bli motsagt og belært, om hva kristendommen faktisk dreier seg om og at det å kalle seg kristen for en leder også medfører forpliktelser. Og at konsekvensen av hans retorikk og politikk er at mennesker som er en del av samfunnet og bidrar til å få det til å fungere, er redde. Og hun ber ham i all enkelhet vise nåde, som kristen.

Det er ikke det minste rart at Trump er rasende. For det som med dette har skjedd, i beste sendetid midt i et offisielt arrangement knyttet til innsettelsen av ham som president, er dette: det kristne USA viser at det er splittet og at han ikke uten videre kan regne med det. I og med Buddes preken har alle som ikke er med på alt dette, som ønsker demokrati og som vil ha en kirke som ikke underkaster seg en autoritær leder som åpenbart bare bruker kristendommen som en strategisk fasade, fått en stemme, et samlingspunkt i en mørk uke og det som tegner til å bli en mørk tid både for demokratiske og kristne kjerneverdier.

Trump trodde han hadde tatt kirken som gissel. Men han forregnet seg. En klok mann sa nylig at når mennesker slutter å tro på Gud begynner de å tro på hva som helst. Det trenger vi ikke å bruke denne anledningen til å diskutere. Det er mye rart i kristendommens historie og nåtid. Det Budde har vist er at de som faktisk tror på Gud og på de verdiene som mange av oss opplever at kristendommen bygger på – nestekjærlighet, likhet og nåde for alle – nettopp føler lojalitet mot det, og at lojaliteten mot ham som USAs leder aldri kan bli sterkere enn den. At de derfor vil våke over ham og alt han gjør framover.

Den lille sterke kvinnen i bispedrakten har talt Trump og alt han står for og det han gjerne vil bli oppfattet som midt imot, splintret selvbildet og drømmen hans på verst mulige tidspunkt, og han forsøker å tvinge en unnskyldning av henne slik at det kan være som ugjort. Hennes svar er at hun som biskop naturligvis ikke kan beklage en bønn om nåde.

Med dette viser hun at putinisme på amerikansk har et annet og mye vanskeligere utgangspunkt enn i Russland: Putin har den russisk- ortodokse kirken, som oppfører seg som et eget departement og er en ren lakei for makten. I USA er det egentlig ingen tradisjoner for slikt, som denne seremonien viste. Det gir rom for en kirke som tør, som våger når det er som viktigst.

I en tid hvor det demokratiske partiet ligger med brukket rygg har Det andre Amerika i denne damen fått en samlende figur, intet mindre. Som lavmælt, forsonlig, prinsipiell og klarttalende kvinne er hun alt som Trump selv ikke er. Og hun er i og med det en trussel.

Og legg merke til det retoriske klimaet rundt dette nå, som er autoritært og rett ut sagt fascistoid. Budde omtales som “biskop” i anførselstegn, stemples som “woke”, Trump-hater og blir forsøkt fratatt all verdighet og autoritet. Samtidig med at det allerede signaliseres fra Det republikanske partiets side at det allerede jobbes for en tredje periode for Den store leder.

Hun våget å si Store Sol imot, i beste sendetid. Budde bør antakelig få døgnbasert politivakt hvor enn hun går, med Proud boys og Oath keepers nå ute i gatene. Hun representerer håpet og anstendigheten for en hel vestlig verden - og er nå i stor fare. Slik demokratiet også er. Trump har sagt han så gjerne vil ha fredsprisen. Men her går en langt mer troverdig kandidat, med sivilcourage og et hjerte som banker for en annen og bedre verden.

Enten man tror på Gud eller bare på anstendigheten og demokratiet er det bare å folde hendene og håpe på fortsettelsen.