Publisert første gang 14.10.2011

Så står en der i Kaufingerstraβe om kvelden mellom de stengte kles- og skomagasiner med de heller stive priser; og lytter til gatemusikk,- av Mozart, Brahms, Offenbach og Bizet.

Eingang nur mit gültigem entwertetem Fahrausweis. Mit tar dativ. Sånn skal det være. Barnelærdom. Mafialetto Rubenbauer an Hauptbanhof Münchens hat mir heute das vielleicht beste Schnitzel so weit des Lebens serviert. Den var faenmeg et eventyr den der; to solide såler kjøtt banka og bestrødd og turnert over det som må ha vært fullt passende kjørrel, og stekt potet med fersk timian, rødløk og kvitløk. Stiv og støl etter løping i Englisher Garten for å holde døden på avstand; mat påkrevd. Nå er det kaffe og Strudel mit Vaniliesoβe.

I det store utland får en brått hele utlandet på trynet når en har kommet seg på beina utpå den første kveld. Det går bra på flyet. Det går bra nok på Kastrup eller Schipol. Og på ankomstflyplassen. Flyplasser er som de er. Der er en mest redd bakken den siste kilometer inn, om en har mot til å kjenne etter; og dette motet kommer med årene. Av seg selv.

Men så blir en faen meg kasta ut i det; i farligheter og skræmsler og folk som på alle vis er om seg og for seg for å få noe i seg og på seg. For. Det som er farlig i store mørke fremmede byer i store utland nedi landan, er menneskene der og det de er. De er mange flere enn meg. De er faen meg flere enn enhver. De står der og er konger i sine små riker, og de driter for sikkert i meg, som sitter skremt og halvfull og koper uten å få av meg annet enn ha og ja her og der av og til. Noch ein Bier, bitte. Det gjelder å la frokosten sette seg og la formiddagen komme langsomt i disse omgivelser. Eggene er aldri skikkelig kokt på hotell nedi landan. Er det vanlig at menneskene eter eggene halvrå? Er det sånn det skal være? Vet da faen. Det er kanskje for å sette nervene på høykant at en utsetter seg for sånt reiseri.

Når en nå har har fått møkka av seg utpå formiddagen går det an å prøve å stikke nasen ut i gråværet. En skal jo ha rede litt på hvor en befinner seg også. Så da gjelder det å finne seg en bokhandel. Det er der kulturen bor. Overalt. Der skal det anskaffes: et gatekart, ein Reiseführer des Stadtes, og en noenlunde akademiksk passabel populærhistorisk framstilling av tid, sted og aktuell situasjon.

Her er det nok å ta av da. De har ikke hatt for seg å være smålåtne med ambisjonene i tidligere tider her nedi landan. Dette er det aller midterste og mellomste mellom-Europa. Det var her de fant opp renhetsloven for ølbrygging, og ølet duger ja. Det var vel sant å si her omkring de fant opp de industrielle folkemord også, die Vernichtung; så det er et og annet å tenke over her i disse egner. Bokhandelen er som den skal; fyller fem etasjer med nimbus av kunnskap og viten, og en kan komme til å bille seg inn at sånt noe er verd noe av egen vekt i denne verden mens en er der; naivt nok. På veien dit berget jeg meg i land i et par kirker; St. Michaels og Unsere Liebe Frau. Der inntrer the moments of Zen; korte glimt av innsikt i evigheten. Det er kanskje disse en søker med dette reiseriet. Men dem søker jeg nå ellers hvor som helst, forresten; livets bestandige tema og varige motivkrets.

Jeg tror ikke på Gud nå for tida, men setter meg gjerne i den ytterste dags sammenheng for å kjenne at væren og æren er mer enn mat, drikke, parring og makt. Velkledde er for den saks skyld Bayerns damer. Ytterst velkledde. At de orker. Og noen er jo også riktig skjønne. Det er sant å si dette Zen en kanskje søker med alt; altså ikke de flotte damenes forgjengelige skjønnhet, men glimtene av innsikt i evigheten; den tilstand der eksistensen hviler i seg selv, og ikke skal noe annet sted. Nå. Så. Darum ist die Banane krum.

Men altså. Nattportieren på Hotel Krone er en smule exhibisjonistisk. Det må kunne sies. Det er et understatement, forsåvidt. Hotellet er rent og velholdt, men har nok sett sine glansdager. Portieren er kunstferdig frisert i hår og øyenbryn. Det er tepper på gulvene, og altså halvråe egg til frokost. En stotrer i vei på sin ungdomsskoletysk, for engelsk behersker han ingenlunde. En finner da ut av det. Weiβbier gibt es immer da. Gut. Vielen dank. Bitte.

En skal jo gjerne ha fått litt vett på det før en får likskjorta på. En dannelsesutflukt av og til er ikke av veien. En legger seg til litt i rommet på loftet i Hotel Krone og gir seg lesningen av geografi og historie i vold. Litt ubegripelig er det meg dette sted litt midt i huttaheiti; en by halvstor med London som ikke har mye mer enn det lukrative tilsynet med passasjen over en bekk å takke for sin tilblivelse og fremvekst. Men duverden hva den siden bidro med; her ble det moderne Europas apokalyptiske tragedie til; og en og annen av Europas triumfer også, men mer i det skjulte. Jeg får prøve å komme meg innpå det der litt, så jeg får noe mer og annet med meg hjem fra Hotel Krone enn skjerpet fremmedfrykt og styrkede fordommer.

I luntetempo går det gjennom Englisher Garten. En løper ikke lenger akkurat som om en har døden i hælene, selv om det vel nå om dagen nettopp er derfor en løper. Men det gjelder vel også vel så mye at livet nå om dagen må fordøyes. Det verker i leddene mellom småknoklene i fotroten, og mens en ikke har stort annet enn dette å bekymre seg for på ferden gjennom edelløvskogsparken, rister livet seg på plass inni en, og legger seg i ordnede lag nedover i sjelen. En finner freden, og gledes over den enkle glede at steget stadig løfter, dog tyngre nå enn før, men det mest fordi det nå har tyngre å løfte, og ikke fordi det som sådan duger dårligere. Godt.

Den midlere middelaldrende middeleuropeer løper ikke. La oss si det er en han. Han sitter stille på en benk i denne digre engelske haven og leser die Zeitung, og kikker av og til opp over brillene og ut over plenene. Han er velkledd; benklær i tykk cordfløyel, jakke i vadmel, og godt, dyrt og fornuftig skotøy; ikke under 300 euro. Og hatt; en lyst jordfarget hatt med bred brem og en liten fjær i båndet; sikkert dyr,- jeg aner ikke hva den kan koste; jeg vet ikke hva hatter koster, har aldri måttet vurdere hattepriser; men sikkert ikke under 300 euro, for hodeplagget heller. Han har en hund som ligger fri ved hans føtter; en spaniel eller en setter,- brun, og blank i pelsen, klok og lydig. Sånn er det gode liv her. En kunne komme til å undres over hvordan den er skapt, den merverdi slike kostymebudsjetter må være høstet av. Impertinens er vel dog slik undren her. Herren ser ganz gemütlich og litt forundret på løperen i parken. Han er et sinnbilde på middelaldrende europeisk suksess, der han sitter; den gode borger; respektert, formuende, litt misunnt; et kulturmenneske som venter på Godot.

Gråværet har siden drevet over, og oktoberfullmånen kom en kveld opp over byens spir og tårn. Man vandrer etter kveldsmåltidet en kveld alene gjennom byens gater under denne, og kjenner at det naturligvis også i München kan lukte frityr, falafler, urin og hasjrøyk. De gode borgere av Bayern rår ikke med alt utrykk for das Leben her. Menneskene er ikke lenger så fremmede og farlige mer, og med ungdomsskoletysken går det nå på et vis. Jawohl.

Så står en der i Kaufingerstraβe om kvelden mellom de stengte kles- og skomagasiner med de heller stive priser; og lytter til gatemusikk,- av Mozart, Brahms, Offenbach og Bizet. Livets hittil mest kostbare par sko er anskaffet her i forrtningstiden på en tidligere dag. En loslitt kvintett med fløyte, fiolin, cello, kontrabass og klaver har satt hatten ut, og samlet seg et publikum i gågaten. Gatemusikantene spiller helt forbløffende godt, og en lar seg henføre. Det er seks grader og nordavindstrekk. Musikken er min; Rondo alla turka, Ungarsk dans nummer fem, Barcarole, overtyre til Carmen. Musikken er vår. Den gjør at døden fortsatt holder avstand. Det er ingen her som er flere enn meg mer. En er bare for seg selv. Det er som det er; tingenes rådende orden.

Så går jeg hjem til Hotel Krone.

Det er ikke til å komme utenom. Mann mussen die Bahnhöfen besuchen. Genau. Et menneske skal være glad det vet det kommer hjemmefra. Så går jeg da siden hit og spiser og ser på togene og menneskene og setter noen ord sammen.