I dag vil jeg skrive om Helgeland.

Jeg er i Mosjøen. Det er et trivelig sted. Det snør i tette byger. Widerøe fikk meg ned hit; på Kjærstad mellom to byger. Gikk bare godt, det. Det har alltid gått bare godt med Widerøe og meg. Ned har vi i alle fall alltid kommet oss; selv om det har skjedd at det ikke alltid har vært der vi hadde blitt enig om på forhånd. Og ja, det har også forekommet at de har latt være å ta meg opp, og sendt meg bortetter bakken mellom flyplassene, det var vel ikke helt tanken med luftfarten, egentlig. Men sånn kan det gå. På Helgeland og hvor som helst.

Helgeland er et digert land. Ikke digert sånn som Russland eller Canada. Men digert på sitt vis, lell. Vefsna er ei diger og mektig elv; Torghatt-hølet er et digert høl; de sju søstrene gjør et digert og mektig inntrykk; Lovunden er en diger holme. Helgeland er digert for øyet; digert er havet og diger er himmelen. Og i landet innenfor og under er det da også plass nok.

I sør begynner det vel forsåvidt i Bindalen. Men strengt tatt begynner det vel ved søre Helgelandsflesa vest av Sør-Kvaløy i det helt utmerkede Sømna. Bindalingene er blitt en slags trøndere de nå, når ferdselen går etter veier til lands. Det er radigere til Namsos og Rørvik, enn til Brønnøysund, dit en må med ferje for å komme seg.

Ved Helgelandsflesa kan det stå fin storsei. Leia går forbi her, og utover havet ligger Helgelandsskjærgården strødd som tusen drops utover parketten vestover og nordover. Etter landeveien riksvei 17 begynner Helgeland for min del rett innunder Heilhornet, der utsynet og lyset åpner seg mot nord; grått, blått, okergult og rødfiolett.

I Mosjøen bor man på Fru Haugans hotell. Hotellet er fra 1794, og er Nordnorges eldste, anlagt og drevet fram sammen med utviklingen av Mosjøen som handelssted. Dit kommer man seg ikke etter riksvei 17. Fru Haugans ble hotellet i 1884, da Ellen Haugan kjøpte det usett etter annonsering i Aftenposten, forlot Ålesund og slo seg til i Mosjøen. Det har siden vært drevet av kvinner i fru Haugans etterslekt i fire generasjoner. Det ligger i Sjøgata; fine gamle hus som danner en pittoresk koloni der det utøves noe muligens litt overvintret kunsthåndtverk. For den som liker sånt er det vel lekkert nok. Men gata er fin. Fru Haugan har ellers et flott kjøkken og en utsøkt karamellpudding; jeg tør påstå meg å være en kjenner av puddinger. Denne: Terningkast seks. Ubetinget.

Leia nordover fra Helgelandsflesa går på sin side i Torgfjorden; Leka for babord låring; Torhatten etterhvert for babord tvers. På styrbord kommer Lyngværet opp. Et eventyr. Innafor det igjen ligger Vennesund, som er motorbåten Rattattas hjemmehavn.

I Torgfjorden gikk skuta med rederen som passasjer og flaggskipperen til rors en gang i ei sommernatt seg inn i en flokk småkval. Det var et Helgelandseventyr. Men da var vi på sørtur. På nordtur samler herligheten seg i Brønnøysund; hurtigruteanløp, flyplass, lege, pol; og registre, vissnok i internasjonal toppklasse; jeg står der for å la meg telle, og sikkert nesten alle andre eiere av verdifullt og verdiløst løsøre og annet habengut også. Noen helt skamløst lite severdige bygninger huser etablissementet. Jeg kjenner noen som mener at slik arkitektur burde være straffbar. Jeg er nok noe mer nøktern, men min begeistring er så avgjort avmålt.

Det er mye mer å si om Helgeland. Jeg skal skrive mer om Helgeland. Mye mer. En annen dag. Om jeg lever og har helsa. Følg med. Her.

I Mo i Rana ligger dessuten veikroa Bimbo. Det skal nevnes. Og navnet også. God mat. Anbefales.