Av det nordlandske lys

Ja! Så ligger han ute i skjærene igjen i Helgeland og holder sommer med sine. Den første sommerseimølja blir satt til livs i været og ombord råder rimelig ordning og reda; intet av det nybygde har havarert, og det ennå ugjorte ser stadig ut til å kunne la seg gjøre. Fra været skues de kjente og kjære landtoninger nordetter norvegen videre, og i rederens nye farger ligger skuta ved brygga i sundet og gjør seg staselig.

Noe på denne jord er stadig bestandig. Det er et nordavindshull her. Han tror vel fortsatt på at en slags sannhet finnes. Hele sommeren igjennom står vinden lange tider småkald og graver sjø opp sørover fjorden og kaster den i fjæra og hiver på båt og brygge. Han kjenner et stikk sorg og ser,- og synes det er såre godt; nordavinden og alt. Når nordavinden stilner kommer knott og mygg. Mangt ondt må utholdes i den nordlandske sommer. Men den kalde friske vemod og skjønnhet i lyset og skuet oppveier det alt.

Seimølja er ferskfesk og lever av småsei, med nypotedes og flatbrød til. Han eter den i ydmykhet og andakt; helst mens nordlandsnatten går mot sitt minst lyse i sommerdøgnet. Fisken skal skjæres i skiver og trekkes i saltet vann til rett før den faller fra hverandre.

Seilever kokes dertil i rikelige mengder, i saltet, pepret og syrnet vann; syrning med sitronsaft anbefales,- eddik er også mye brukt, men setter eddiksmak; han synes sitron er å foretrekke. Fisken får man rense det man formår når den dampende kommer på tallerkenen. Beina i småsei kan dog være små; spisen er intet å anbefale for den som ikke tåler å få fiskebein i munnen. Lever og leversø helles over, og blandet med den oppskårne men uskrelte potedes anrettes fisk og lever så på en bit flatbrød som han balanserer inn i munnen før det løses helt opp av fiskens vann og levers sø.

Måltidet er en ren nattverd å nyte. Han vi gjerne ha øl til; det er utmerket, og gjerne en liten luring i et småglass attmed.

På øya over sundet driver en flokk utgangarsau gjennom lyngen. Sjøen har felt ned til tørr havbunn i sundet mellom øyene derover. Der lar det seg gjøre å vandre tørrskodd i skjellsand på havets bunn gjennom sundene. Til rutetid kommer nordgående hurtigrute en kort stund til syne i klypa mellom hågene der. Noen minutter senere sees den i fjorden hele veien nordetter. Tiden går sin gang og menneskenes verk er ennå virksomt i den. Selv får en også enn så lenge stadig være med. Livet er sannelig slett ikke bare galt.

Etter måltidet inntrer frydefull takksomhet og mett ro. Det er vel ennå slik at sannhet på ett slags vis er til.

Natten er uten sol. Var den framme ville han kunne se den nå synke bak land som ligger av hav langt i nord derute, og så noe senere stige igjen øst for hatten litt østenfor nord og lenger hit. Han gulper lavt og sjømatsalig i blant og kjenner leversmak. Kvelden går og natten kommer med teknekt og historier om gammelt nytt. Her hører han òg til. Han sitter vel mest og bare kjenner etter hva han er til med.

På nattmorran ser han en hegre seile hylende sitt håse og sorgfulle mål gjennom luften over langfjæra.

Han går til brygga og tar på båten. Den hører ham til. Rederen det er ham. Den neste ettermiddag skal skuta på land for å få byttet en utett kloakkventil ut. Litt senere tørner de alle inn.