Publisert første gang 27.08.2013

Tiden hadde ikke rukket helt frem til Santiago for henne. Fin del camino 2006; sto det, og et kvinnenavn.

I

Korset talte til ettertanken. Tiden hadde ikke rukket helt frem til Santiago for henne. Det var forseggjort; meterhøyt og i grønnmalt metall, pusset, og pyntet med blomster. Her hadde akkurat her en vandrer trådt det siste steg; tidlig på caminoen, med langt, langt igjen til målet. 

Han stanset så vidt opp og undret seg, men gikk raskt videre; det kjentes litt privat her, som på den dødes litt hellige grunn. Hva hadde hun her ute hatt å gjøre for å dø? Mors subita? - Sannsynligvis. Ulykke? Neppe, men likevel muligens likevel. 

Fin del camino 2006; sto det, og et kvinnenavn. Veis ende.

Ikke sykere enn å kunne ta seg hit for å dø, men likevel så syk at veien hit ble veien ad mortem; causa ignota,- det spiller så allikevel ingen rolle,- hit og bare hit gikk veien for henne; til en liten støvet dolp i stien tversover en lav gressbakke i Navarra; hit var et menneskes drømmer, håp, erfaringer og gleder og sorger og minner og eros blitt båret,- og brakt til evig opphør i frelsen fra det onde. 

Det var ham ikke å fingå på spasertur å gå Sankt Jacobs veg mot Compostela. Sjuhundreognitti kilometer er den fulle distansen fra Roncevalles like over grensa fra Frankrike og fram til Santiago. En skal være godt fotet, godt skodd, og ha god tid for å gi seg på hele den. 

Potettortillaen var hans beste spanske venn. Dette stykke mat som er til å kjenne igjen, av råstoffer han hadde alminnelig rede på; sikringskosten,- poteter, egg, løk, vann, salt og pepper. Der frokosten ellers alltid er noen stykker loff med marmelande og søt kaffe med melk, er tortillaen redningsmanden; redningsmanden som gjør opstanden. Til vanlig tid.

For dem som hadde veien som målet gikk det an å småsmake på opplevelsen. Slik ble det som å gå den siste biten til Syden hver dag i noen dager, og drikke vin og spise tapas på plazaen om kvelden. 

Men veien brenner i fotsålene og river i beina og suser i hodet av solen som steker Navarra. Den gjør vondt i kroppen fra tidlig på den første dagsmarsj. Det er vel som det skal: pilgrimsferd er forsakelse, askese og slit og smerte,- å finne sitt vis til å holde det alt ut er gleden ved strevet; mestringen,- av livet. Til enden,- på alt og alle ting: fin del camino.

II

Siden gikk de opp en lang bakke til toppen av en åskam under middagssolen. Det var ikke det klokeste vis. Klokt var askesens vis: gå fra daggry, hvile fra middag, spise godt på kveld og sove godt fra tidlig natt. Men det kloke vis hadde en annen rytme enn dem. Det fikk bli med det i dag; og. Han ble forbigått av de yngre, og passerte noen eldre selv. De var to i følge, og holdt hver sin habitualhastighet på stien; den eldre da fragått på de første metre etter hver stans; men den yngre stanset og ventet i skyggen når avstanden talte for det. Tidlig på dagen hendte det at den eldre passerte her uten stans, og slik avanserte de i følge og i hvert sitt tempo i gjensidig respekt og omsorg for hverandre. Den eldre fikk støtt og stadig den unges formanende råd om å drikke; og adlød hver gang.

I en lang kneik uten skygge midt i bakken innhentet den eldre en krokbeint og langsom liten eldet madam under en solhatt. Han så på henne fra åpent ansikt og med åpne og halvt løftede hender for ordløst å spørre hvordan det gikk. 

Hun møtte ham med et bestemt og litt snurt blikk om at han nok bare kunne passe sitt eget; her var det en ute på caminoen som gikk for troen og ikke for turen, og troen var da sannlig sterk nok til noen hundre høydemeter i solsteik gjennom solsikkemarkene; høh! 

Noen steinete, nystekte og nedoverbratte kilomtrere senere hentet hun inn dem igjen, der de satt i en landsby og holdt lunsj og ettermiddagshvil før sin siste kveldsetappe. Hun kom inn og fikk rom i herberge for natten. 

Ordet gikk om at hun var rundt de åtti. Kan hende ville hun nok kanskje ikke møte sin fin del camino før lenge etter at hun hadde fått knele for Sankt Jacob helt framme i Compostela. Det sto nok ikke på viljen; viljen til å gå,- viljen til å tro.   

III

Etter kveldsetappen denne dag hadde han fått nok, den middelaldrende av de to i følget; banket mør fra isse til tå av veien kreket han seg inn i Puente la Reina, med mer enn sytti mil igjen til Sankt Jacobs grav. Det var riktignok ikke planen å gå seg mer enn en dagsmarsj til nærmere graven denne gang; men likevel. 

Tynget ned av hybris tok han støvlene av og kastet dem,- altfor lange dagsmarsjer, altfor tungt lastet med altfor mye jordisk gods, altfor dårlig skodd,- og altfor mye vom og altfor gamle bein; tenkte han vel og,- noe overgitt og med et veldig rygghald. De gikk og fikk seg mat. 

IV

Etter ettermiddagshvilen hadde de gått gjennom åkre, enger og baskiske landsbyer i lavt lys fra den fallende sol. Han var av dem som ikke trodde på fred og frelse i Jesu Kristi navn, og han fant ikke at erkjennelse av Gud var nødvendig for erkjennelse av væren. Men han var ikke av dem som ikke hadde fantasi til å tenke seg Gud som en mulighet; og han hadde mer vondt av slik blind fornektelse, enn han hadde av den blinde tro. Liv og verden måtte henge sammen med evighet og uendelighet på et vis. Men hver og en fikk være fri til å sette den ligningen opp som en fikk størrelsene i hop med. Det hadde vært tider da blind tro på ett fast punkt i universet var ham sterkt savnet; slike var nok godt ventelige til å kunne komme på ham igjen. 

Sankt Jacobs veg var belagt med fast dekke her og der gjennom byene og landsbyene, og beina verket som av lang og lenger enn lang byvandring da. Noe kan vi, men lite vet vi om hvordan og hva; litt begriper vi, men intet ser og forstår vi bakenfor det alt. Det luktet anis og timian av engene i denne time.

Den sterke tro er aldri latterlig. Om den da ikke bare er den plumpe tro på en selv og egne krefter og egen forstand; som slett ikke står seg for brann i føttene, verk i legger og lår, anstrengelseslumbago, noen lette brystsmerter og litt dehydrering,- uten å bli til tåpelig trass; og som slett intet har å gjøre med den undrende, søkende og bekjennende tro.

V

Jaja.

Vi er støv samlet sammen til liv for å vandre gjennom støvet. Solen falt bak åskammen i nordvest, og vinmarker og åkre og falt i burgunderskumring. 

År som kom og gikk og la seg til alder og erfaring avstedkom ikke større innsikt og fastere sikkerhet,- de avstedkom stadig større undring over stadig mer å undres over. Det store alene skal slik svinne hen i det store intet; og bare slik kan det bli borte.