Publisert første gang 06.10.2013

Ordet går om død og dåd; om en blæsar og bjønnjegar, skiløper og soldat,- en misdådshevnar og folkehelt.

Ole Larsen Skavhaug må ha vært litt av ein gut te kar. Det er sekkert.

Vaks folkehelten fram av skiten,- av flatfyll og hor og fornedrelse, og nektet og sveket kjærlighet, og kom til dåd da det ble krevet? Og bar han børa av dåden og mere til gjennom et enda verre elende når når den var avsegstyrt?

Han gjorde vel kanskje det. Det er kanskje det helter gjør. Heltedåd sårer helten. Folkehelt av folket; var ikke annet enn folk, han heller,- og tok mén av alt sitt, han og; sterkt prediktive predisponerende faktorer,- posttraumatisk stresslidelse og det som verre er; det heter sånt på knusktørt nå dette.

Den grumme fader nektet vår helt sin datter, enda om hun fødte det som kunne være hans barn. Omstreifere kom og slo faderen og datteren og hennes brødre ihjel. Vår helt satte etter dem i en umåtelig ferd til langt inni Sverige, fanget dem, og tok dem til tidens rettferd i Norge.

Hendelsene er historsike. Som den lever i tradisjonen er historien om dem som en røverroman.

Kyniske rovmord: Garnesmordene skjedde olsoknatta 1806. Det var etter alle tiders målestokk særdeles kyniske forbrytelser. Fullbyrdet drap på fire sengeliggende og sovende, drapsforsøk på en femte; for så å skulle stjele de dødes gods. Bra forherdet skal et sinn være i det øyeblikk det iverksetter slikt.

De to drapsmennene var etter historien slik den fortelles på hjemtur til Sverige etter rundtur i Trøndelag med å gjøre leilighetsarbeid der det bød seg. Innsatsen hadde kastet bare magert av seg, og illgjerningen på Garnes skulle vel bøte på dette.

Det gikk ikke så godt. De fikk vel snart sin egen misdåd etter seg. Og de fikk Ole Larsen Skavhaug etter seg, drevet av uutgrunneligheter og umåtelighet. Han jaktet dem ned, nesten til Botniska vikens kyster; fikk øvrigheta i Sverige med på å få dem med seg, og tok dem aleina mann med seg hjem for utlevering til lensmann og fut på Innherred,- før tre uker var gått siden drapene. Siden fikk de to sine hoder hugget av, og ble kråkemat.

Karstykket: Hvordan gikk det til, det der? At en mann alene i dager og døgn på ferd i lange dagsmasjer gjennom skoger og fjell holdt kontroll på to voksne draps- og illgjeringsmenn, som var uten utsikter til annet for enden av ferden enn det sikre møte med rakkeren i Trondhjem by?

Den store undring over hendelsene og figuren er vel undringen over dette karstykket.

Mennesker i dype motsetninger som kommer nær hverandre lenge, kan smittes av gjensidig forståelse for hverandre, vet vi. Stockholmsyndromet har dette fenomenet, etter langt senere begivenheter i Sverige, blitt hetende på det samme knusktørt,- at offer tar forbryters ståsted i løpet av begivenhetenes gang.

Teatermateriale: Tradisjonen vet å fortelle at fenomenet rammet Ole Larsen Skavhaug også; om motparten aldri så mye var de drapsmenn som hadde tatt av dage den kjæreste han aldri skulle få. Den maktkamp i fysiske og psykologiske krefter som her var i sving mellom jeger og bytte,- oj, oj,- hvilket teater må ikke det ha vært! Og hvilket teater i kammerspill ville ikke det være å vise på en scene. Det ennå er stoff til mer dramatikk i farene etter Ole Skavhaug.

Musikkteateret tegner vel med bredere pensel enn kammerdramaet. I Hans Rotmos manuskript spiller Folkehelten fram de store skisma og vanskelige dilemma i hovedperson og historie,- så vi ser hva han sto i. Det dissekerer dem ikke. Nå har vi vært og sett hva det ble til på scenen; fascinerende storslått og begavet musikkteater.

Vi snakker kanskje om en ny genre her; folkemusicalen. Gjermund Larsen kan bare drive på med å fortsette å sette sin folkemusikk til storslagent teater, det går bare godt, det. Send det tel London! Lag mer av det! Tjo hoi!

Folkehelten: Ole Larsen Skavhaug var soldat, og reiste ikke lenge etter dramaet sensommeren 1806 i krig, og tok del i noen av de skjærmysler Napoleons kriger avstedkom i Norden. Han gjorde der mer stordåd; ble korporal, drepte fiender og reddet medsoldater, ble dekorert med Dannebrogsordenen.

Vår helt vokste med alt sitt på seg et så stort ry som stordådsgjører at han på folkemunne overgikk selveste Tordenskjold. Her ble han veldig til gut te kar; det er i alle fall sekkert.

Men i røynda? Stordåd i krig og fred setter sans og samling på strekk, og kan gi tung bør å bære gjennom påfølgende grå år av vanlige dager; dem det er flest av og som også må leves.

Ved Garstad kirke i Vikna står en stein som håndfast minne om folkehlten. Ennå om ordet om ham like fullt gikk,- og ennå går,- svant nok den levende Ole Larsen Skavhaug langsomt hen i sin samtid. Han døde her i Vikna i 1845.

Han var helt i en tragedie,- og i tragedien til helten.

Også publisert i Trønder-Avisa 8.10.2013.