Va tur att man tycker om Sverige. Man er fortfarande här. Og Länstrafiken har stått for det meste av den framdrift som er.

Solen steg over Storsjöbygden og man var ennå der. Det var ennå ikke blitt orden på togtrafikken i Jämtland etter strømbruddet i stormen. Men stormen var reist og dagen var solblank og vakker. I stedet for på toget over Fyn, kommer man så til Ljugnans grunne dalføre i Västernorrlands län i Konungariket Sverige. Med buss. Forbindelsen videre fra Hamburg til kvelden vil glippe.

Fra sitt mobile kontor holder man på litt i sitt private reisebyrå, og får avbooket og refundert det som går, og har startet planleggingen på nytt igjen for de neste par dager.

Nu ankommes metropolen Torpshammar i lav vintersol. Fint det. At man får sett seg om i vackra glesbygder før det endelige mørket kommer. Her er det vakkert i dag.

Länstrafikens buss leter alle stasjoner langs Mittbanan opp for å se etter reisende der. Ingen kommer på. Men sånn går no dagan.

Så den nye plan kan også være ved å glippe. Torpshammar byr på en halv times uvarslet og uventet opphold for å holde tiden til neste tog som heller ikke går. Den nye plan omfatter omstigning til ny buss for et annet tog som heller ikke går i Sundsvall. Men togselskapet er også et annet, og i markedets og den fri konkurranses navn kan man ikke vite om de korresponderer. Man kan intet annet gjøre enn å folde hendene og holde på trua.

Men jeg slipper jo av meg noen gloser. Jeg gjør jo det.

Sjåføren er en snill farbror som bare gjør så godt han kan med det han er satt til. Han kjører sin buss dit den skal, og har ikke rede på alle forsinkede og innstilte togs tider, rimeligvis. Han gjør seg ikke til, og er en mann til å like. Jeg håper han ikke tok min noe uvørne urtrøndersk fremført ut i den tomme luft til seg. Da vi tok av sted igjen er vi just de samme fire på bussen som da den i mørket i dag tidlig gikk fra Åre.

Tilsynelatende på pure flaksen og helt uten noens åpenbare plan og tanke med det, ankommer vi Sundsvall C med akkurat tid nok til bussen videre mot Hudiksvall. Ja vel. Så var man åtminstonde vid Bottenhavet. Bussen for tog her var full, og slapp meg ikke på. Det kommer straks en ny, sa de. Og det gjorde det jo. Det var ikke busser det sto på. Den nye fant så e-fyrans motorvei og man trodde seg så et kort sekund trygg med sin seneste nye plan for resten av dagen.

Men ikke stort lenger da. Fem minutter på vei innkommer et varsel til det mobile reisebyrået i jakkelomma. Toget man nå var på buss for kom til å bli forsinket, ja; nok ingen stor bombe.

Så den nye og siste plan for dagen røk også, men da heller i Hudiksvall. Toget derfra ville ankomme om tre kvarter, vende og gå sørover igjen om en timma. Sa en flicka i konduktøruniform da bussen for tog var framme. Den forbindelse man hadde planlagt for for enden av denne togtur ville da altså også glippe. Javel. Greit. Sånn er nå det. Ingen gloser denne gang. Man vet å styre seg om man vil. Når man vet hva man bys. Hun kunne intet annet melde enn sitt, hun heller. Absolut.

Mens man ventet de anførte tre kvarter gjorde man nødtørftig de nødvendige mentale disposisjoner det kan kreve å få tatt en beslutning om endring av modus. Når man så omsider faktisk kom seg på et virkelig tog for sin store europeiske togtur, besluttet man beslutningen, bevilget seg den, og satte i verk den. For den dag som kommer.

Men nuh! omsider rullet det jernhjul på skinner under gulvene her! Turen har fått seg en 14 timers ish forsinkelse, men toget fra Hudiksvall holdt den avgangstid flickan i konduktøruniform lovte ut. Hun er også med; og er et ordentlig menneske som godt er til å like, og vel så det, med god rede på sitt. Nå er toget ved Tierp, og har krysset Dalaälven og forlatt Norrland, og ruller i innover i Svealand.

Man takker for seg til buss for tog. Tjenare! Det blir så man klämmer en bæsj i staden Stockholm i kveld. Det duger storartet det. Absolut, ja. Når man likevel ikke kommer seg dit man hadde sett for seg. Går bare godt, ja. Så absolutt

Hej då!