Her bestilles just nu frokost på fortauet i Cordova. 

Det går på et vis. Han får en potettortilla i et rundstykke, med en dæsj majones attåt, mellom leivene. Los tres califas heter fortausstumpen med fire bord på. Han putrer i vei på et spansk han er alene om på jorden, og ender opp med å få servert litt av alt det han velvlilligst naivt har sagt ja til. Kelneren må la seg sjarmere av hans hjelpeløse radbrekking av det stolte castillianske sprog, for han hjelper ham visst i dølgsmål til rette, så det blir en slags brunch av den elleville bestillingen. 

Så gikk det seg til. Det vil som regel det. Han tar en skjorte på over skuldrene og armene. Den iberiske våren var ikke nådd helt fram hit med sommervarmen ennå. 

Kunnskap og forståelse og følelse rår. For betrakteren fremmed kunnskap, vagt annammelig forståelse, og universelle følelser som finner høyrøstede uttrykk; det menneskene vel kaller liv, og det de vel også kaller kultur, når de tar finskoene på. 

Kjærligheten og kjødeligheten var ham nå helt holdt opp med å være samme sak. På hver sin kant var den ene mer enn den andre. Javisst. - Langt ute til hver sin kant svek også gjerne den ene den andre. I ingenmannslandet derimellom var det lett å trå feil i nattblinde og fallende dag. De var ikke lenger samme sak; så absolutt ikke lenger samme sak. Ingenlunde. Sørgelig. Takk, Gud. 

Siden ble det likevel varmere. På ettermiddagen ble de sittende framfor en kneipe, San Pedro, der siestaen var på stigende rus. Tre herrer i en bodega og flamenco fra en gadget var i gang med økta; en trekk fra fjellene svalet gaten, som badet i det andaluciske sollyset. Husveggene var likevel bare så vidt hvitere enn hans sesongdebuterende legger. 

Den store Mezquita var deres fremste anliggende her. Der hadde de vært mellom frokost og siesta, og vandret lenge under de mauriske buene. Et æventyr av et 1200 år gammelt byggverk var det; unevnelig, uutsigelig, ubetalelig. Det surret og summet litt i turisme og iskrem i gatene omkring her, men bare straks bortenfor dette lå Juderiaen stille. De driver etter rhvert over til denne bodega San Pedro på den annen kant av gamlebyen. 

Det evige motiv kontempleres heller; den tilstand av fred hvori tid, rom og væren,, - kunnskap, forståelse og følelse, samler seg til hvile; legger seg til ro i en sjel, som en malende katt på en solflekk om våren; lykken i livet, der all trang til strev stilner; eller bønnen til Gud og makter, om man det heller vil. 

Sangen til den grovmælte herren som svinger flasken til flamencogitaren i gadgeten, sørger. Den sørger, lider og søker. Den høres ikke ut, rølp og rør som den vel går for, ,- til å holde sjelen sammen med, omkring den elendighet det kanskje er blitt av ham. Sorgen han synger kommer overalt fra; lengselen lengter alle steder hen. Lidelsen låter som en hel menneskehets. 

Og han er en lidelse å høre på. Det må vel sies. 

Javel. Styr og ståk. Her er en ingen; som sant nok er, ,- bare en ny besøkende som legger penger igjen etter seg. 

Gjennom Granada renner det en bekk. Over byen svever snølagte fjell. I al-Andaluz frykter den enøyde å bli helt blind. I Sevilla står den perfekt modnede ungdom til skue i det den begynner å forfalle. 

Kalifen av Cordova er for lenge siden reist. Byen er etter ham blitt en bakevje ved Guadalquivir. 

Kyllingvingene er ennå saftige og smakfulle; og torsken fast, fin og frisk i frityren.